Kommende bok

Hvis ikke mormoren min er i himmelen, er ingen der

Marias kommende bok tar til i hennes egen familiehistorie. Den forteller om mormoren hennes, Hilma Broström, født Töyrä i 1909, og om en barndom langt fra den vi kjenner i dag.

Hilma vokste opp i Karesuando og tilbrakte skoletiden sin på arbeidsstue, der barna bodde i terminene og bare fikk komme hjem til familiene sine i jula og sommerferien. Noen ganger gjorde de store snømengdene og den strenge kulda at ikke engang hjemreisen i jula var mulig. Arbeidsstuene fungerte som internat for blant annet barn som bodde langt fra skolen, og tusenvis av barn kom til å tilbringe deler av oppveksten der.

Som voksen skrev Hilma selv ned fortellingen om barndommen sin. Hun forsøkte å få den utgitt, men ingen ville gi den ut. Nå, en generasjon senere, tar Maria manuset hennes videre og lar mormorens historie få den plassen den aldri fikk den gangen.

Det blir en fortelling om et kvinneliv, en tid og en del av Sveriges historie som sjelden har stått i sentrum – og om hvordan en kvinnes ord kan leve videre, selv når de først ikke ble hørt.

Stoltheten over at slekten har mormors historie nedskrevet, er stor blant oss alle. Vi har alle vokst opp nær mormoren vår – stillferdig, oppmerksom og omsorgsfull. En gang var det Hilmas elleve barn og tjueåtte barnebarn som fikk høre eventyrene og fortellingene hennes. Nå, med denne boka, blir de tilgjengelige for alle. Det er få kvinner forunt å få sin egen historie nedskrevet. En fortelling og et tidsdokument om en helt vanlig jentunge i nord!

Livet i nord

Livet var hardt der oppe i nord, nær Norge, Russland og Finland. Fødsel og død var alltid nær. En måte å hjelpe hverandre på var å ta i bruk samenes kunnskap om urter, salver og trolldom. Kjøttet fra reinen og det man dyrket, drev man byttehandel med – og kaffen og saltet er ikke å forglemme. Naturen var alltid til stede: korte somre og lange mørke vintre var hverdagen for folk den gangen så vel som nå.

Nå for tiden snakker man ofte om uenighetene mellom samer og svensker. Det er ikke det mormor beskriver. Hun beskriver det naturlige samarbeidet, byttehandelen mellom nomadene – samene – og de fastboende svenskene. Et liv i nord så ulikt livet lenger sør.

Fra boka

Her kommer et utdrag fra et kapittel der mormor beskriver hva som skjedde da den samiske kvinnen kom i skade for å søle varm kaffe på lillesøsteren til mormoren min:

Den samiske kvinnen syntes det var så forferdelig at hun hadde påført barnet denne lidelsen, at hun ville bli igjen for å hjelpe til med å stelle den lille. Det så ikke ut som om brannsårene ville gro. Brannskaden var omfattende på den lille jentekroppen. Sårene ble iblant litt bedre, men så ble de verre igjen. Til slutt spurte den samiske kvinnen om hun fikk stelle barnet slik hun ville, siden medisinen ikke så ut til å virke. Mor lovet henne frie hender, for alt så ut til å være forgjeves. Jenta hadde alltid vært liten, og nå ble hun enda mindre. Mor spiste og drakk for å beholde morsmelken til henne, for suge kunne hun likevel; ammingen var viktig. Alle trodde at lillesøsteren min kom til å dø før eller siden. Den samiske kvinnen fikk lov til å stelle henne etter sitt eget hode og med sin egen kunnskap. Først la hun en ren linklut på sårene, og oppå den tørket reinkjøtt med fett i. Det var et slags trekkplaster som skulle trekke det onde ut av sårene. Dette holdt hun på med i flere uker. Lillesøster ble frisk, men merkene hadde hun igjen.